Om rasen Dverg Pinscher

Dvergpinscheren er en gammel tysk rase avlet ned i størrelse fra den opprinnelige tyske pinscheren. I gamle arkiver finner vi rasen omtalt første gang her i landet da Dronning Maud kom til Norge i 1905 med dvergpinschere fra England. Rasen var da blitt meget populær på Kontinentet, særlig etter at den tyske pinscherklubben ble stiftet i 1895 og et organisert arbeid for utvikling av rasen var kommet i gang. De 2 første utstilte eksemplarer av rasen i Norge finner vi i 1911, med senere stigende popularitet og antall frem til 1970-80. Nå har vi stiftet egen raseklubb igjen, denne gang sammen med Affenpinscher og Pinscher (tidligere Mellompinscher). 15. august 2001 ble vi godkjent som samarbeidende med Norsk Kennel Klub, med virkning fra 1/1-2002. Dvergpinscheren er en god familiehund, men er ikke noe leketøy for barn. Den er trofast mot sin eier og vil forsvare sin familie til siste åndedrag. De fleste er noen forferdelige matvrak, som tror at det er selvbetjening på kjøkkenbordet. Pass derfor på at den ikke får tilgang til mat utenom de faste måltidene, ellers blir den fort en liten rullepølse.

Trening

Du har ikke en kjedelig dag med en dvergpinscher i huset. Dvergpinscheren er intelligent, oppfinnsom og lekelysten, elsker å være med overalt hvor det skjer noe, er alltid våken og full av liv. Denne intelligente og årvåkne hunden vil gjerne bruke hode og kropp, så både agility og lydighetstrening er midt i blinken for den. Den kan også læres opp til å gå spor, og får de teften av en rotte kan den lukke ørene og følge instinktene til den har tatt knekken på "udyret". Det er klart at en så nysgjerrig og lærevillig hund kan ta seg til rette. Så når det gjelder oppdragelse må man sette klare grenser helt fra man får valpen i huset, hva den skal få lov/ikke lov til, være konsekvent og bestemt, særlig i pubertetsalderen hvor den ofte kan forsøke å klatre et eller flere steg lenger opp på rangstigen innen familien. Lærer du den dette vil du ha et fortrolig familiemedlem som er like glad i fysiske utskeielser som den er i å sitte under pleddet med deg i sofakroken.

Uansett, enten du skal stille ut din hund eller ikke er det viktig å "bordtrene" den. Hvorfor? Skal du på utstilling skal hunden din "på bordet" for å bli gransket og undersøkt av dommer. Skal dommeren få gjort jobben sin så MÅ den kunne akseptere at andre enn du tar på den. Det er ingen unnskyldning, for en dvergpinscher som er vant med å bli tatt på synes det er bonus å få stå på bordet å se og bli sett. Hva med når du skal til veterinæren? Veterinæren legger seg definitivt ikke ned på alle fire for å undersøke hunden din. Den må på bordet. Ta deg tid til å trene litt på dette. La hunden din forbinde det med å stå på et bord med noe positivt. La den blir vant med at bord betyr godteri og kos. Lær den å akseptere at tenner skal undersøkes, at øyne og øre skal ses på, testikler skal telles og halen skal sjekkes.

Utseende

Dvergpinscheren er en liten stram kvadratisk hund uten dvergpreg, med mankehøyde 25-30 cm. Viktige proporsjoner: Kroppslengden (fra manken til haleansatsen) svarer omtrent til mankehøyden. Det kileformede hodets totale lengde (fra snutespissen til nakkeknølen) tilsvarer halve kroppslengden. De elegante bevegelsene er en fryd å se der de traver flott som små hester. Det er en livlig, temperamentsfull og selvbevisst hund som tror den bor i en mye større kropp, så uttrykket ”stor hund i lite format” er virkelig en korrekt beskrivelse. Fargene er fra ensfarget: hjorterød, rødbrun til mørkebrun. Ofte verdsettes en jevn farge høyt. Da er mange dommere som foretrekker de dyp-røde, mens oppdrettere oftest er opptatt av at fargen skal være jevn, mist mulig sotete og ikke ha for mye stikkelhår (disse kalles ofte stag-red i utlandet) Den andre fargen er sort og tan. Dette er den klassiske black and tan fargen som man også ser hos Pinscheren, og hos Dobermannen. Den er lakksort med røde eller brune (tan) tegninger.

Helse

Dette er en meget sunn og frisk rase som ofte blir 13-14-15 år uten spesielle problemer av noe slag. Vi må kunne si at vi ikke kjenner til spesielle sykdommer eller andre skavanker. Våre oppdrettere har vært flinke til å innføre nytt blod, så innavl med påfølgende degenerering har heller ikke vært noe problem. Siden det for noen tiår siden ble importert noen linjer til Skandinavia der det viste seg at det fantes katarakt har oppdretterne tatt dette problemet på alvor og øyelyst sine hunder før de har blitt avlet på. Takket være samarbeid mellom oppdrettere og raseklubber har vi fått bukt med problemet, dvs det ble aldri et stort problem da det ble tatt ved roten. I dag kjenner vi ikke til at det finnes slike sykdommer hos våre dvergpinschere. Men vi fortsetter med øyelysning for å være på den sikre siden, dette fordi vi vet at det sporadisk har dukket opp i utlandet, og at med dagens åpne samfunn er ikke landegrensene de samme stengslene som de var før

Hentet fra Norsk Pinscher klubb sine hjemmesider