MIN HUND
 
 " MIN HUND" har vært på utstilling,
 klippet og nybadet gikk han i ring,
 ble gransket av kyndige dommer-blikk,
 fikk silkesløyfe, diplom og kritikk.
 
 At sløyfa var gul, kan være det samme,
 for diplomet henger i glass og ramme.
 Kritikken brente jeg rett og slett,
 for DEN vitnet kun om mangel på vett.
 
 Du er sikkert sjokkert når du hører
 at " MIN HUND" har korte ører!
 Og vi kan vel alle ta feil iblant,
 Men at " MIN HUND" er hjulbeint, er slett ikke sant!
 
 Selv om de andre gikk pent på plass
 og at " MIN HUND" trakk som han dro et lass,
 Måtte da dommeren kunne se
 at karperyggen kom nettopp av det!
 
 At ryggen så lang ut og skulderen var steil,
 var helt og holdent klipperens feil.
 Men dette har hun da også fått høre;
 jeg ringte og klaget, så slang jeg på røret!
 
 Tannmangel sto det jammen til slutt,
 men da protesterte jeg resolutt!
 Man bedømmer da ikke tenner
 ved  å telle merker på dommerens hender?
 
 Forresten var d'ikke rart at han bet
 når dommeren sa at han var for fet.
 " MIN HUND" er da bare litt lubben -
 nei, ut med dommeren og ned med klubben!
 
 Vi skal så visst ikke stille ut mer,
 når det bare er feil de ser.
 Men heldigvis tok ikke " MIN HUND" på vei -
 han tok det sporty,  han som jeg!



En liten tankevekker på hvordan en utstilling kan oppleves ;-)


Nye utstillingsregler gjeldende fra
01.01.2011


http://www.nkk.no/nkk/public/openIndex?ARTICLE_ID=10771

 

Rasestandard  


En rasestandard er et teoretisk verktøy som definerer (beskriver) hvordan et dyr i teorien skal se ut, for eksempel hunder og katter. Rasestandarden er altså et idealbilde av dyret, men ofte beskrives også uønskede eksteriørmessige, anatomiske feil og mangler. I noen grad beskriver også en rasestandard dyrets psykologiske- og bruksmessige egenskaper, samt hjemland og opprinnelsesland. Hjemlandet er i så måte det land som har ansvaret for rasestandarden, men man må være klar over at en rasestandard allikevel kan variere fra land til land. Ikke minst som følge av nasjonal praksis.

Standardens hensikt

Hensikten med en rasestandard er å trygge (sikre) og forbedre en rase eller rasevarietets genetiske framtid, gjennom å definere et bilde av hva som er ønsket og uønsket, slik at avl på disse egenskapene fremmes. Fra tid til annen kan rasestandarder bli oppdatert (justert).

Standardens voktere

Rasestandardenes voktere er gjerne internasjonale og nasjonale registre, f.eks. ulike lands kennelklubber, rasedyrforbund eller avl- og oppdrettsslag.

Såkalte eksteriørdommere (også kalt dommere) blir trent opp i å tyde og tolke rasestandardene, for derigjennom å kunne bedømme de dyr som stilles ut opp mot denne. En slik utdanning tar gjerne mange år å fullføre. Dommerens objektivitet og fagkunnskap (erfaring og kunnskap) er selvsagt svært viktig for resultatet, og derav rasens utvikling og framtid.

Problemstillinger

I mange tilfeller er en enkelt dommers oppfatning av et dyr også hele grunnlaget for resultatet av bedømingen. Dersom dommmeren objektivitet og faglige kunnskap ikke er god nok, kan man få uønskede varige endringer i en rase på sikt. Slikt skjer dessverre også alt for ofte, og kommer særlig til uttrykk innenfor bedømning av kjæledyr.

I de senere år har man alt ofte sett at dommere framelsker ekstremiteter, f.eks. i bedøming av ulike hunderaser. Rynkete hunder blir stadig mer rynket, små hunder blir mindre og større hunder blir større. Noen hunder har sågar blitt så ekstreme i sin anatomi at de har fått problemer med å puste og å føde sitt eget avkom.

Et problem med bedømniger innenfor kjæledyrorganisasjonene er at dommeren i mange tilfeller selv er både oppdretter og utstiller i samme land. Selv om dommeren ikke kan bedømme egne dyr, kan man tenke seg at objektiviteten ovenfor konkurrerende oppdrettere kan slå negativt ut. Et resultat av denne muligheten kan komme til uttrykk gjennom at noen mennesker ikke ønsker å stille ut sine dyr ovenfor bestemte dommere, selv om det ikke finnes et dokumenterbart grunnlag for å hevde at dommeren ikke er ærlig og objektiv.